Med amfibiefly til Bimini

Turbo Mallard fra 1947!

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt en særlig facinasjon for fly på vann – sjøfly, flybåter, men aller mest amfibiefly. Og, de tøffeste av alle er serien med amfibier bygget av amerikanske Grumman Aircraft på 1940-tallet; Goose, Widgeon, Albatross og Mallard. Selv i dag, mer enn 60 år etter at flyene ble bygget, finnes en god del av dem fremdeles i drift, både hos små flyselskaper og hos privatpersoner. I 2001 fantes det fremdeles ett flyselskap som fløy 17-seters Turbo Mallards i regulær rutetrafikk, mellom Florida og Bahamas. Chalk’s Ocean Airways hadde fire Grumman G-73T Turbo Mallards i drift på ruter fra Ft. Lauderdale og Miami, til Bimini, Paradise Island og Nassau. Etter at jeg var ferdig med å stydere i 2000, og fikk min første (skikkelige jobb) i SAS den høsten, ante jeg muligheten for endelig å få oppfyllt en mangeårig drøm – å få fly en av Chalk’s Turbo Mallards! Vel, egentlig hadde jeg mest lyst til å fly den større G-111 Albatross, men den hadde blitt tatt ut av drift et par år tidligere. Med løfte om krittvite karibiske strender, klarte jeg å overbevise min samboer (nå kone!) om å bli med meg til Bimini for å fly et amfibiefly fra førtitallet. Vi booket billetter med Lufthansa Oslo-Frankfurt-Miami, og fikk bestilt billetter dagen etter ankomst til Miami med Chalk’s til Bimini, Bahamas der vi skulle bo en uke og bare slappe av – og kanskje fotografere en og annen landing… Her følger en fortelling som jeg startet å skrive på for nesten 10 år siden, men som aldri ble ferdig før nå.

Miami/Bimini, mars 2001:
Den umiskjennelige lyden av turbopropmotorer kommer nærmere, men vi en en halvtimes taxitur fra Miami International Airport der vi ankom med en aldrende Lufthansa Boeing 747-200 dagen før. Det er tidlig lørdag morgen og mitt reisefølge og jeg befinner oss på Watson Island, en tidligere søppelfylling midt i Miami havn. På den andre siden av havnebassenget ligger norske og amerikanske cruiseskip på rekke og rad, som enorme boligblokker som stikker opp av det grønne vannet. Men, Watson Island er ikke en hvilkensomhelst liten øy – den har sin egen IATA-kode (NSB) og er en internasjonal flyplass – Watson Island Seaplane Base er USAs minste anløpsflyplass for internasjonale flytrafikk. Her er ingen kilometerlange rullebaner, høye sikkerhetsgjerder eller blanke jetfly – bare cruisskipene, noen småbåter, grønt karibisk vann og måker.

Chalk's Ocean Airways' Grumman G-73T Turbo Mallard på vei mot rampen opp av vannet på Watson Island

Endelig dukker eieren av motorduren opp i enden av kanalen – en av de hvite, rosa og lilla Grumman G-73T Turbo Mallard-amfibieflyene til Chalk’s Ocean Airways. Landingshjulene er felt inn, og den nedre delen av flyskroget er nå like mye et båtskrog. Mens vi ser på, tar skroget vannflaten og pilotene reverserer motorene og flyet synker ned i det grønne vannet mens vannspruten står. Når flyet er nede i “vassefart”, kommer hjulene ut (det er noe unaturlig å se landingshjulene komme ut etter at flyet har landet…) og maskinen vralter som den anden den er (Mallard betyr stokkand) opp på land. Der står den da og dripper, mens pilotene tar sin walk-around på plattingen foran terminalen.

Etter en super-rask innsjekk og et $9 gebyr for overvekt (Chalk’s tillater kun 10kg innsjekket bagasje og i prinsippet ikke håndbagasje), blir vi vist ut på flyoppstillingsplssen der flyet vårt (N130FB) står klart for å ta oss den korte turen over til Bimini, Bahamas. Maskinen er bygget i 1947 (!), men ser absolutt ikke slik ut. Maskinen ble fullrenovert på 1980-tallet, med nye instrumenter i cockpit og de gamle stempelmotorene ble byttet ut med nye og kraftigere Pratt & Whitney PT6A-34 turbopropmotorer.

Vårt fly står og drypper av seg på Watson Island

Vårt fly ankom Watson Island fra Ft. Lauderdale (FLL) og skal videre til Bimini og Paradise Island på Bahamas. Chalk’s Ocean Airways er nesten som Bahamas’ Widerøe å regne. I tillegg til oss – to nordboere langt hjemmefra – består passasjerlisten av et amerikansk par på bryllupsreise, noen bahamiske damer på vei hjem fra shopping i Miami og en litt skummelt utseende mann med smal bart og mørke solbriller (føler meg nesten som i en episode av Miami Vice!).

Utsikt til cockpiten - ingen cockpitdør (veldig pre-9/11)

Dørene lukkes og vi er klare for eventyret! Mens kapteinen gjør sine oppstartrutiner (ingen cockpit-dør!) går vår unge kvinnelige co-pilot gjennom sikkerhetsrutinene. Vi smiler litt når hun presiserer at i tilfelle en ikke-planlagt landing på vann, kan seteputen brukes som flyteelement. Etter at sjekklisten er gjennomgått, gir kapteinen gass og vi beveger oss mot sjøen, ned en rampe og vi forvandles fra fly til båt i et lite øyeblikk før de to i cockpit retter opp maskinen og gir full gass! Vi beveger oss i økende fart bortover kanalen mens grønt sjøvann spruter opp langs vinduene. Etterhvert som farten øker, avtar vannspruten mens vi kjenner dunkingen av bølgene i skroget. Få sekunder er båten et fly igjen, vi legger Miami havn med cruiseskip og fiskebåter og bungalows bak oss og setter kursen østover over havet mot Bahmas. Vårt mål er den nærmeste av Bahamas-øyene, Bimini, knappe 80 km unna.

Vis større kart

Flyturen tar ca 30 minutter, det er ingen servering eller underholdning ombord, men verdens beste utsikt og et fyrverkeri av en take-off! Riktignok er setene nye og kabinen lys og fresh, men lydisolering av skroget var det nok ingen som tenkte på, hverken da maskinen ble bygget på 1940-tallet eller under “opppussingen” på 80-tallet. Chalk’s har free-seating og som gode nordmenn satte vi oss selvsagt lengst frem, mens de lokale damene satte seg helt bak. Det de visste, men som vi ikke tenkte på, er at motorene er rett utenfor de fremste setene på Turbo Mallarden. Har du sittet ved motoren på en av Widerøe’s Dash 8, tror du kanskje at dét var mye bråk… Dash’en er ingenting!

Vi lander i lagunen utenfor Alice Town, North Bimini, mens vannspruten står

Vel fremme over Bimini, fløy vi lavt over lagunen som ligger mellom North Bimini (den største av øyene, der vi skulle bo) og South Bimini der det ligger en flystripe for landbasserte fly. Etter å ha forvisset seg om at bølgene var passe lave og at det ikke var båttrafikk i veien, satte kapteinen skroget pent ned på vannet. Vi suste bortover vannskorpen en stund, før vannet sugde tak i skroget og vi ble båt igjen. Med kraftig vannsprut oppover vinduene og (om mulig) enda mer lyd fra motorene da besetingen reverserte propellene og bremset oss opp, seg vi sakte ned i det grønne vannet og skvulpet bortover vannet til “flyplassen” med IATA-kode NSB – North Bimini Seaplane Base – som er en liten terminalbygning, en betongrampe fra vannet og opp på land og en stor parkeringsplass som fungerer som opptillingsplass for flyet. Øyas hovedvei, Queen’s Highway, går rett over oppstillingsplassen og hver gang det kommer et fly stanser trafikken. Ikke at det er mye trafikk på Bimini – bortsett fra en stor Dodge Van og en og annen pick-up er de aller fleste kjøretøyene på øya små elektriske golfbiler!

Grummen G-73 Turbo Mallard N2969 vagger opp av vannet etter ankomst på Bimini

 Vel fremme gikk det greit å komme seg gjennom passkontroll og tollkontroll ved ankomst på den aller minste internasjonale flyplassen jeg noen gang har vært på. Mannen med barten og solbrillene ble stående lenger med de bahamiske kontrollørene (jeg visste det var noe skums med ham!), vi fikk bagasjen vår og kunne trille opp Queen’s Highway til hotellet vårt. I én uke koste vi oss på den vakre, men litt rufsete øya. Bimini er populær blant sportsfiskere fra USA, men vi kom et par uker før høysesongen startet, så det var stille og rolig. Utenfor North-Bimini ligger det en steinformasjon på bunnen som kalles Bimin Road, som noen påstår er veien til det tapte Atlantis. Vi dro aldri og så på den. På South Bimini ligger det som den spanske oppdageren Ponche de Leon mente var ungdomskilden. Vi dro aldri og så på den heller. Ikke matet vi haier, eller badet med delfiner heller. Vi bare badet, koste oss på stranden, padlet kayak og kjørte golfbil.

N2969 starter motorene og er klar for å dra videre etter et kort opphold på Bimini

Hver dag kunne vi høre når Chalk’s-maskinen kom fra Miami eller Paradise Island – når maskinen gir fart for å komme opp rampen, kunne det høres over det meste av øya. Vi kunne også se at flyet var på vei om vi var i nærhten av Queen’s Highway – noen minutter før landing kom alltid bakkepersonalet til Chalk’s syklende i sine blå overaller for på møte flyet og laste og losse bagasje. Vi hadde en deilig karibisk uke, med kladt øl, mojitos og conch (konkyliekjøtt), før vi opplevde eventyret igjen og fløy tilbake til Miami med N2969. Vel fremme på Watson Island sjokkerte vi immigrasjonsoffiseren med å innrømme at vi hadde reist helt fra Norge og ikke opplevd “noen ting” mens vi var på Bimini…

Chalk’s Ocean Airways Grumman G-73T Turbo Mallard N2969, flyet vi tok tilbake til Miami, og som styrtet i havet seks år senere

Dessverre er dette eventyret ikke lenger mulig. Den 19. desember 2005 styret den maskinen vi fløy hjem fra Bimini med, N2969, flight 101, i sjøen like etter avgang fra Waston Island. Alle 18 passasjerer og to besetningsmedlemmer omkom i ulykken. Øyenvitner påsto å ha sett den ene vingen falle av i luften før maskinen falt i sjøen, og Chalk’s besluttet å sette alle sine Turbo Mallards å bakken. Etterforskningen viste at den høyre vingen brakk av som følge av metalltretthet og korrosjon, og dårlig vedlikehold. Ikke lenge etter at den amerikanske havarikommisjonen publierte sin rapport, mistet Chalk’s sine flyoperative lisenser og måtte legge ned driften. Skal du fly til Bimini nå, er det med kjedelige landfly til South Bimini, enten med Bimini Island Air sine SAAB 340 eller Gulfstream International (Continental Connection) med Beech 1900D. Den store flyopplevelsen er det ikke, men Bimini er fremdeles en vakker om enn litt rufsete øy som er vel verdt et besøk.

Air Crash Investigation på YouTube om Chalk’s Flight 101: 
Del1 http://www.youtube.com/watch?v=hfEqjxX4wTI
Del2 http://www.youtube.com/watch?v=dfGHR3lC3rQ
Del3 http://www.youtube.com/watch?v=fRbEFuMl3mU
Del4 http://www.youtube.com/watch?v=sxcFE6jaopY
Del5 http://www.youtube.com/watch?v=nHQKV-PxLH8

This entry was posted in Flyfreak, Flyhistorie, Luftfart, Reise and tagged , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

One Response to Med amfibiefly til Bimini

  1. Pingback: På tur med Dakota – en glad avgeek! | Scanair.no // CK's blogg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


× 5 = twenty

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>