Flashback – Gjennom den 7. himmel til USA

Flyvertinne Berit Bråten (mor til mine gode venner Eivind og Finn-Erik) intervjuet av Eiliv Reinvoll journalist i lokalavisen Nordstrands Blad i Oslo i 1958. Artikkelen er brakt frem fra kjellermørket og frem i lyset – 54 år senere.

Berit Bråten i uniform (foto: privat)

En sommermorgenfrisk fjerntlydende stemme kvitrer betagende i telefonen.
- Det er Berit Bråten, jeg er flyvertinne i S.A.S.
-Å. Er De i luften nå?
- Nei, nå er jeg hjemme på Ljan.
- Ja vel
- Og frøken Bråten fortsetter: Vi er for tiden i den syvende himmel…
- Fantastisk, sier vi til det ytterste overrasket: Kan man komme dit med S.A.S?
- Ja, i allefall er det S.A.S. som har bragt oss dit. Men det er en lang historie. De må heller komme ut så skal jeg fortelle.
- Kan De bare holde Dem nede på jorden en kort stund til, så skal vi straks komme flyvende. Men vi kommer dessverre bare med bussen.

Og vi kom med Prinsdalsbussen, som akkurat stopper ved Herregårdsveien, hvor familien Bråten bor i nr. 17.

- Selv om det er en digresjon, la det oss likevel få lov til å si det: Ikke har vi noen sinne i vår bys omegn sett et så vakkert veiparti med bebyggelse som Herregårdsveien. Bortsett fra den første del av veien ligger bebyggelsen utelukkende på høyre side, det er ingen hagegjerder, husene ligger som i bygdetun, omgitt av skog. Den venstre del av veien har skråning bratt ned og dypt ned, alt dekket av skog. Og på den andre siden av dypet skråner skogbevokst fjell, uten noen slags bebyggelse høyt opp. Det hele granngivelig som å vandre omkring oppe i Telemark. Ljansboere kan spare seg å bile til Telemark, de kan bare ta søndagsturen bortover Herregårdsveien…

Og familien Bråten bor i nr. 17, med den skjønneste utsikt over Telemark…

Vi blir elskverdig mottatt av den usedvanlig hyggelige familie. Flyvertinnen frk. Berit er på bristepunktet av spenning, det er for så vidt vi også, men vi gjør oppmerksom på at vi først må få klarlagt visse data før vi begir oss opp i de himmelske høyder.

Frøken Bråten forteller: – Jeg kom inn i S.A.S. i februar i fjor. Så gjennomgikk jeg det vanlige 3 måneders kurs. Etter 3 ukers kurs gikk jeg mine første skjelvende spasertur opp i flyet for å få praktisk øvelse. Vi tjenestegjør da som annen-flyvertinne. I øvelsen inngår en langtur og noen korte turer. Min langtur gikk til Istanbul, hvor jeg var i 5 dager og så ble det Cairo, Ankara og Istanbul. Kortturene gikk til Amsterdam og München.

Men det var bare de to første turene at jeg skalv litt over landgangen opp til flyet, siden er det som å spasere hjemme i leiligheten. Da jeg begynte i ordinær tjeneste var det først et år på kort distanser, skandinavien, München og London med de såkalte Metropolitanfly. I april i år ble jeg så overflyttet på langturer, flyr fast på New York. Jeg har hittil hatt 7 turer på denne rute. Vi flyr turen på 13 timer med D.C. 7 C. maskiner. Turen går således fort og vi har nok å gjøre hele arbeidstiden. Det er to klasser på flyet. Førsteklasse-passasjerene får rikelig og gratis mat og drinks. Men så er det i den senere tid innført en billigere prisklasse som kalles Økonomiklassen. Her får passasjerene kun smørbrød med melk, kaffe eller te 3 ganger i løpet av flyturen.

Frokostservering på DC-6 på 1950-tallet. Foto: SAS

Vi avbryter frøken Bråten: – Når De går slik og fôrer førsteklasse-passasjerene ustanselig med drinks, kommer De da ikke noen gang i en slik situasjon at De må kaste passasjeren av, slik som man gjør på trikken og jernbanen?
- Nei.
- Ringer De etter Svarte-marja da?
- Nei, det går nok heller ikke. Jeg tror den rikelige maten gjør underverker. Vi har ikke vanskeligheter med alkoholen på langdistansene. Men på de korte turer hender det nok at vi får en beruset passasjer. Men det går det også.
- Men så får vi bli med Dem opp i høydene og høre om det store eventyret?
- Det var på den andre turen min fra New York. Ute over Atlanterhavet ble plutselig en svensk-amerikaner meget syk. Han var på tur til Sverige for å hilse på sin familie. Han ble meget fort usedvanlig dårlig, fikk epileptisk anfall, ble blå i ansiktet og det hele så ytterst kjedelig ut. Så reiser en passasjer seg og sier han er lege. Han konstaterer hos pasienten hjerneblødning og epileptisk anfall som følge av hjerneblødningen. Vi gjorde så godt vi kunne med den syke, fikk underettet hans svenske familie og jeg holdt “utkikk” med pasienten så langt at jeg vet han iallfall frisknet noe til og kom til Sverige. Nå var jeg jo lykkelig over hjelpen fra den amerikanske legen, og da han sa at han skulle til Oslo for å bese byen og spurte om suvenirs og severdigheter etc. tilbød jeg meg likså godt å vise ham Oslo. Og det ble et par hyggelige dager med besøk på de forskjelligste rundt omkring. Det viste seg at legen hadde egen klinikk i Peoria nær Chicago og hans reise-selskap var advokat og en direktør for en humanitær organisasjon. Alle usedvanlig godt økonomisk stituert. De var også hjemme og hilste på familien i Herregårdsveien. Da er det legen sier til min søster Inger Marie som er 18 år: – Skal du også bli flyvertinne? Nei sier min søster, min drøm er å komme til Amerika! Men det er jo så vanskelig med garantier og slikt. Men dermed var det gjort. Den neste dag kom legen med beskjed: Han innbød min søster og mindre bror, Gunnar, som er 13 år, til et opphold i Amerika på ett år med alle utgifter dekket. Da advokaten har et par sønner selv, skal Gunnar bo hos ham, mens Inger Marie skal bo hos direktøren. Alle tre amerikanere og bor i samme by.

SAS Douglas DC-7C over Stockholm sentrum (foto: SAS)

Vi har korrespondert hele tiden siden de i mai måned var i Norge og på en av mine flyturer til New York benyttet jeg anledningen til å besøke dem i Peoria. Det er litt vanskelig for oss hjemme i Norge å forstå amerikanske forhold. Det kan kanskje være nok å nevne bare en ting: Legen har eksempelvis 4 flotte biler og sitt eget privatfly!

Ellers var det hyggelig å erfare at de 3 amerikanere var meget begeistret for Norge.

- Og når reiser Dere? Sier jeg til Inger Marie og Gunnar.
-I morgen, lørdag, roper de begge to i munnen på hverandre.
- Ja sånn er det å ha en søster som er flyvertinne, sier Inger Marie.
- Jeg gleder meg vilt, sier Gunnar.
Og ingeniør Bråten smilende: -Dette er jo alle tiders sjanse for mine barn. Det er jo et eventyr. Det er hensikten at barna skal lære mest mulig av sproget. Og jeg er trygg for barna. Jeg vet at de kommer i de beste hender. Det er vanskelig å avgjøre hvem av de 4 som stråler mest.

Til slutt sier jeg til frøken Berit: – Og De er fremdeles begeistret for å ha Deres levebrød oppe mellom skyene?
- Ja, mere enn noen sinne.

Pin It
This entry was posted in Flyfreak, Flyhistorie, SAS and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


× 8 = seventy two

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>