Douglas DC-5 // Ukjente fly

De aller fleste over 30 år vet hva en DC-9 er, mange har også hørt om DC-3, og enhver flynerd kjenner DC-10, DC-8, DC-7, DC-6 og DC-4. De litt mer flyhistorisk interesserte kjenner også til DC-1 og DC-2 som forgjengerne til DC-3, men du skal være ganske hardt angrepet av aerofili for å kjenne til, og kunne kjenne igjen en Douglas DC-5.

Prototypen av Douglas DC-5, som senere ble Wiliam Boeings privatfly

Douglas DC-5 ble designet og utviklet av Douglas Aircrafts El Sugundo-avdeling på slutten av 1930-tallet på “spekk”. I motsetning til for eksempel DC-3 fantes det ingen klar kravspesifikasjon eller ordre fra noe flyselskap, men Douglas så et behov for en mindre, kortdistanse feeder-maskin som skulle kunne mate inn til de store flyplassene. Bak designet sto flere av det samme teamet som designet DC-3, og familielikhetene synes tydelig i både cockpit-vinduene og halefinnen. Enda større er likhetene med bombeflyet A-2c0 Havoc som ble designet avd et samme teamet tidligere på 1930-tallet.

Forskjellene var dog ganske store. DC-5 er i størrelse også ganske like DC-3, men har vingene plassert høyt, og ble utstyrt med nesehjul (mens DC-3 har halehjul). Klaringen mellom bakken og flykroppen var bare ca 60 cm, noe som gjorde det enkelt å få både passasjerer og gods ombord.

Den aller første DC-5 (NX21701), fløy første gang 20 februar 1939, og da hadde det allerede kommet inn bestillinger fra nederlandske KLM på fire maskiner, amerikanske Pennsylvania-Central Airlines (6) og SCADTA fra Columbia (2), samt tre militære utgaver (R3D-1) for US Marines. Også British Airways hadde lagt inn en bestilling på ni maskiner, som skulle leveres fra desember 1939. Imidlertid ble denne bestilingen kansellert som følge av krigshandlingene i Europa, og British Airways’ depositum på 25% av kjøpesummen på maskinene gikk til innkjøp av militære fly i stedet.

Andre verdenskrig ble spikeren i kisten for DC-5. Douglas måtte konsentrere produksjonskapasitenen om militære fly, og krigshandlingene førte til at også SCADTA og Pennsylvania-Central kansellerte sine ordre. Bare fem sivile utgaver av DC-5 ble bygget, inkludert prototypen. Denne ble kjøpt av Willam Boeing, grunnleggeren av den konkurrerende Boeing-fabrikken, som hans private fly. Maskinen ble etter bare 22 måneder i Boeings eie overtatt av US Navy.

KLM (West Indies) DC-5 PJ-AIW "Wakago" (foto: KLM)

De fire DC-5 bestilt av KLM var opprinnelig tiltenkt selskapets Europa-ruter, men den tyske invasjonen av Nederland førte til at maskinene ble levert til de nederlanske koloniene i stedet. To ble levert til KLMs Vest-India divisjon i Curacao i mai 1940, og de to andre til nederlandsk Øst-India (dagens Indonesia) og KNILM. Etter et år i karibia, ble også de to første sendt til Batavia (Jakarta). Den ene av de fire maskinene ble skadet under den japanske invasjonen i 1942, og endte opp som radio-navigasjons trener i den japanske hæren. De tre andre deltok i evakueringen av sivilbefolkningen fra Batavia til Australia. Vel fremme i Australia ble de tre maskinene solgt til australske myndigheter, og fløyet av Australian National Airways, på oppdrag fra Allied Directorate for Air Transport

KLM DC-5 kabin (foto: KLM)

DC-5 var veldig populær blant både passasjerer og besetningene. Kabinen var vid og romslig, med god plass til de 16-22 passasjerene og besetningen på tre. Senere beregninger viser dog at DC-5 hadde høyere driftskostnader enn DC-3, som den var ment å ersatte. Det store antallet DC-3/C-47 som ble tilgjengelige etter krigen, første også til at det ikke var aktuelt å gjenoppta produksjonen.

I tillegg til de fem sivilie DC-5, bygget også Douglas syv militære versjoner for US Navy og Marine Corps, kjent som R3D i militær tjeneste. De fire maskinene som US Marines fikk, var utstyrt med forterket gulv og en stor lastedør, og ble brukt som fraktere. Maskinene kunne også utstyres med bøtteseter, for 22 fallskjermhoppere. Under krigen ble R3D’ene brukt både i Stillehavet, på Hawaii og på det amerikanske fastlandet. Etter krigen ble alle de gjenværende R3D’ene tatt ut av drift, og hugget opp.

Den siste DC-5 til å fly, var en av de nederlanske maskinene som hadde havnet i Australia. Etter at australske luftfartsmyndigheter trakk tilbake luftdyktighetsbeviset for VH-CSX i 1946, ble maskinen allikevel overtatt av New Holland Airways som brukte maskinen – mer eller mindre lovlig – til å fly italienske immigranter til Australia i 1948. Samme året ble maskinen, den aller siste DC-5, overtatt av det israelske flyvåpenet og brukt som både transport- og bombefly. Der fikk den navnet “Bagel Lancer”, men ble tatt ut av drift allerede i 1949, visstnok på grunn av mangel på reservedeler. Frem til 1955 ble maskinen brukt i undervisningen på Haifa Technological Instutue, og senere hugget opp.

Slik endte altså historien til den minst kjente av alle Douglas Commercials…

 

Spesifikasjoner DC-5
Lengde: 19,05 meter
Vingespenn: 23,77 meter
Høyde: 6,05 meter
Max take-off vekt: 9.072 kg
Motorer: 2x Wright GR-1820-F62 (850 hestekrefter hver)
Rekkevidde: 2.575 km
Marsjfart: 325 km/t
Maks hastighet: 356 km/t

 

Pin It
This entry was posted in Flyfreak, Flyhistorie, Luftfart, Ukjente fly and tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


seven − = 6

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>