Flashback – Gjennom den 7. himmel til USA

Posted on March 16, 2012 by CK

Flyvertinne Berit Bråten (mor til mine gode venner Eivind og Finn-Erik) intervjuet av Eiliv Reinvoll journalist i lokalavisen Nordstrands Blad i Oslo i 1958. Artikkelen er brakt frem fra kjellermørket og frem i lyset – 54 år senere.

Berit Bråten i uniform (foto: privat)

En sommermorgenfrisk fjerntlydende stemme kvitrer betagende i telefonen.
- Det er Berit Bråten, jeg er flyvertinne i S.A.S.
-Å. Er De i luften nå?
- Nei, nå er jeg hjemme på Ljan.
- Ja vel
- Og frøken Bråten fortsetter: Vi er for tiden i den syvende himmel…
- Fantastisk, sier vi til det ytterste overrasket: Kan man komme dit med S.A.S?
- Ja, i allefall er det S.A.S. som har bragt oss dit. Men det er en lang historie. De må heller komme ut så skal jeg fortelle.
- Kan De bare holde Dem nede på jorden en kort stund til, så skal vi straks komme flyvende. Men vi kommer dessverre bare med bussen.

Og vi kom med Prinsdalsbussen, som akkurat stopper ved Herregårdsveien, hvor familien Bråten bor i nr. 17.

- Selv om det er en digresjon, la det oss likevel få lov til å si det: Ikke har vi noen sinne i vår bys omegn sett et så vakkert veiparti med bebyggelse som Herregårdsveien. Bortsett fra den første del av veien ligger bebyggelsen utelukkende på høyre side, det er ingen hagegjerder, husene ligger som i bygdetun, omgitt av skog. Den venstre del av veien har skråning bratt ned og dypt ned, alt dekket av skog. Og på den andre siden av dypet skråner skogbevokst fjell, uten noen slags bebyggelse høyt opp. Det hele granngivelig som å vandre omkring oppe i Telemark. Ljansboere kan spare seg å bile til Telemark, de kan bare ta søndagsturen bortover Herregårdsveien…

Og familien Bråten bor i nr. 17, med den skjønneste utsikt over Telemark…

Vi blir elskverdig mottatt av den usedvanlig hyggelige familie. Flyvertinnen frk. Berit er på bristepunktet av spenning, det er for så vidt vi også, men vi gjør oppmerksom på at vi først må få klarlagt visse data før vi begir oss opp i de himmelske høyder.

Frøken Bråten forteller: – Jeg kom inn i S.A.S. i februar i fjor. Så gjennomgikk jeg det vanlige 3 måneders kurs. Etter 3 ukers kurs gikk jeg mine første skjelvende spasertur opp i flyet for å få praktisk øvelse. Vi tjenestegjør da som annen-flyvertinne. I øvelsen inngår en langtur og noen korte turer. Min langtur gikk til Istanbul, hvor jeg var i 5 dager og så ble det Cairo, Ankara og Istanbul. Kortturene gikk til Amsterdam og München.

Men det var bare de to første turene at jeg skalv litt over landgangen opp til flyet, siden er det som å spasere hjemme i leiligheten. Da jeg begynte i ordinær tjeneste var det først et år på kort distanser, skandinavien, München og London med de såkalte Metropolitanfly. I april i år ble jeg så overflyttet på langturer, flyr fast på New York. Jeg har hittil hatt 7 turer på denne rute. Vi flyr turen på 13 timer med D.C. 7 C. maskiner. Turen går således fort og vi har nok å gjøre hele arbeidstiden. Det er to klasser på flyet. Førsteklasse-passasjerene får rikelig og gratis mat og drinks. Men så er det i den senere tid innført en billigere prisklasse som kalles Økonomiklassen. Her får passasjerene kun smørbrød med melk, kaffe eller te 3 ganger i løpet av flyturen.

Frokostservering på DC-6 på 1950-tallet. Foto: SAS

Vi avbryter frøken Bråten: – Når De går slik og fôrer førsteklasse-passasjerene ustanselig med drinks, kommer De da ikke noen gang i en slik situasjon at De må kaste passasjeren av, slik som man gjør på trikken og jernbanen?
- Nei.
- Ringer De etter Svarte-marja da?
- Nei, det går nok heller ikke. Jeg tror den rikelige maten gjør underverker. Vi har ikke vanskeligheter med alkoholen på langdistansene. Men på de korte turer hender det nok at vi får en beruset passasjer. Men det går det også.
- Men så får vi bli med Dem opp i høydene og høre om det store eventyret?
- Det var på den andre turen min fra New York. Ute over Atlanterhavet ble plutselig en svensk-amerikaner meget syk. Han var på tur til Sverige for å hilse på sin familie. Han ble meget fort usedvanlig dårlig, fikk epileptisk anfall, ble blå i ansiktet og det hele så ytterst kjedelig ut. Så reiser en passasjer seg og sier han er lege. Han konstaterer hos pasienten hjerneblødning og epileptisk anfall som følge av hjerneblødningen. Vi gjorde så godt vi kunne med den syke, fikk underettet hans svenske familie og jeg holdt “utkikk” med pasienten så langt at jeg vet han iallfall frisknet noe til og kom til Sverige. Nå var jeg jo lykkelig over hjelpen fra den amerikanske legen, og da han sa at han skulle til Oslo for å bese byen og spurte om suvenirs og severdigheter etc. tilbød jeg meg likså godt å vise ham Oslo. Og det ble et par hyggelige dager med besøk på de forskjelligste rundt omkring. Det viste seg at legen hadde egen klinikk i Peoria nær Chicago og hans reise-selskap var advokat og en direktør for en humanitær organisasjon. Alle usedvanlig godt økonomisk stituert. De var også hjemme og hilste på familien i Herregårdsveien. Da er det legen sier til min søster Inger Marie som er 18 år: – Skal du også bli flyvertinne? Nei sier min søster, min drøm er å komme til Amerika! Men det er jo så vanskelig med garantier og slikt. Men dermed var det gjort. Den neste dag kom legen med beskjed: Han innbød min søster og mindre bror, Gunnar, som er 13 år, til et opphold i Amerika på ett år med alle utgifter dekket. Da advokaten har et par sønner selv, skal Gunnar bo hos ham, mens Inger Marie skal bo hos direktøren. Alle tre amerikanere og bor i samme by.

SAS Douglas DC-7C over Stockholm sentrum (foto: SAS)

Vi har korrespondert hele tiden siden de i mai måned var i Norge og på en av mine flyturer til New York benyttet jeg anledningen til å besøke dem i Peoria. Det er litt vanskelig for oss hjemme i Norge å forstå amerikanske forhold. Det kan kanskje være nok å nevne bare en ting: Legen har eksempelvis 4 flotte biler og sitt eget privatfly!

Ellers var det hyggelig å erfare at de 3 amerikanere var meget begeistret for Norge.

- Og når reiser Dere? Sier jeg til Inger Marie og Gunnar.
-I morgen, lørdag, roper de begge to i munnen på hverandre.
- Ja sånn er det å ha en søster som er flyvertinne, sier Inger Marie.
- Jeg gleder meg vilt, sier Gunnar.
Og ingeniør Bråten smilende: -Dette er jo alle tiders sjanse for mine barn. Det er jo et eventyr. Det er hensikten at barna skal lære mest mulig av sproget. Og jeg er trygg for barna. Jeg vet at de kommer i de beste hender. Det er vanskelig å avgjøre hvem av de 4 som stråler mest.

Til slutt sier jeg til frøken Berit: – Og De er fremdeles begeistret for å ha Deres levebrød oppe mellom skyene?
- Ja, mere enn noen sinne.

Pin It
Posted in Flyfreak, Flyhistorie, SAS | Tagged , , , , | Leave a comment

Lyst på et brukt fly?

Posted on March 14, 2012 by CK

Bransjetidsskriftet Aviation Week & Space Technology skriver i en artikkel denne uken at markedet for brukte passasjerfly er i fritt fall. Både easyJet og Ryanair har trukket fly fra markedet etter at de ikke finner interessenter til å kjøpe relativt nye fly, selv til gode priser. Flere Boeing 737-600 som har kommet på markedet etter konkursen i Malév har gått rett til skraphandleren, og mer enn 400 relativt nye passasjerfly står nå i opplag rundtomkring, deriblant 33 ganske nye Boeing 737NG. Michael O’Leary i Ryanair, som tidligere har finansiert deler av sine nye flykjøp med å selge brukte fly, sier nå at ”The secondhand market is dead”. Med rekordmange nye fly som kommer ut av Boeing og Airbus, samtidig som flyselskaper går konkurs (Malev, Spanair) eller kansellerer ordre og leverer fly tilbake til leasingselskapene (Kingfisher), skaper det en ubalanse i markedet.

Airbus A320 og Boeing 737 fra Spanair, Malév og Kingfisher parkert på flyplassen i Dublin, der de avventer sin skjebne. Foto: Kristian Rasmussen

DC-9 og MD80 lagret i økenen i Arizona. Foto: GoogleEarth

Tidligere har det vært vanlig at når ordrebøkene til Airbus og Boeing fylles opp, øker samtidig interessen for brukte fly i annenhåndsmarkdet ettersom det da betyr at det blir vanskelig å få produksjonsslots hos flyprodusentene. Nå har de to produsentene til sammen 1500 fly i sine ordrebøker, men allikevel merkes ikke den ventede effekten i markedet for brukte fly. Årsaken ligger i måten nye og brukte fly finansieres i dagens marked. Mens det finnes gode finansieringsløsninger, blant annet gjennom eksportkreditter, for nye fly rett fra fabrikken, er det nå “veldig vanskelig” å finansiere fly som bare er noen år gamle. Dessuten er det tegn som tyder på at flyfabrikkene kanskje ikke er like utsolgt som de gir inntrykk av. I dagens økonomiske hverdag, er det flere flyselskaper som sliter med å betale for fly som er bestilt, og mange ordre kanselleres i det stille. Indiske Kingfisher Airlines’ ordre på 38 nye ATR-72 turboprops “forsvant” nylig fra ordrebøkene til ATR, og flere andre store ordre barberes for å tilpasse kapasiteten etter markedet. Både leasingselskaper og flyselskaper får dermed tilbud fra flyfabrikkene om å kjøpe tidligere produkssjonsslots til gode priser. Under krisen i luftfarten etter 9/11 for det ikke uvanlig at nybygde fly gikk rett i opplag i økenen. Dette ønsker Boeing og Airbus (og leasingselskapene som dermed ser verdien av sine flåter redusert) å unngå for enhver pris.

Leasingselskapene er også bekymret for at Boeing og Airbus nå kjører med for høy produksjonsrate. De siste tiårene har 40% av nye fly gått til å erstatte eldre teknologi, mens 60% har gått til vekst. I dagens marked er det motsatte tilfelle, med 60% til ersatning av eldre fly. Dette er med på ytterligere å presse prisene, både på salg og leasingrater på eldre passasjerfly. For ordens skyld, eldre i denne sammenhengen er fly produsert fra sent 1980-tall frem til ut på 2000-tallet.

Posted in Luftfart | Tagged , , , , , , , , | 2 Comments

Ut på tur med Europas punktligste regionalflyselskap

Posted on March 12, 2012 by CK

I de månedlige statistikkene fra FlightStats på de mest punktlige flyselskapene i verden, er det ofte ett flyselskap som ligger på toppen. SAS er definert som det mest punktlige “major airline”, men det flyselskapet som oftest troner på toppen, uanssett klasse, er Binter Canarias. Binter flyr 21 68-72 seters ATR-72 turboprops mellom Kanariøyene, samt på ruter til Nord-Afrika.

I vinterferien dro hele familien til Lanzarote, og det er jo ikke det enkleste stedet å komme seg til med fly i Europa kan man si. Til slutt, etter å ha vurdert flere routings Oslo-Arrecife, endte vi med å bestille billett Oslo-Las Palmas med SAS og Las Palmas-Arrecife med Binter Canarias. Endelig skulle jeg få teste et nytt flyselskap – og dét verdens mest punktlige til og med.

 Vel nede på Las Palmas Gando (LPA) – der vi landet før rutetid, var det bare å hente bagasjen og finne innsjekkingsdiskene til Binter som – viste det seg – ligger i en annen del av terminalen enn alle charter- og ruteflyene til Nord-Europa går. I et stille hjørne av terminalen, sammen med Iberia og Ryanair, fant vi to grønne Binter-disker og fikk sjekket inn oss fire og bagasjen vår uten problem. Deretter var det bare å slå ihjel et par timer i LPA.

Sist jeg var på Gando, en gang på midten av 1980-tallet, var det en ganske kjedelig flyplass (med unntak av den store fine takterrasen som en ung flyfreak som meg selvsagt elsket), men det har skjedd ting på 25 år. Tross mey folk, oppleves ikke terminalen som trang, og det er en del fine butikker og mange spisesteder, som blant annet Starbucks, Burger King og Upper Crust som har billig og grei mat for barnefamilen på tur. Det finnes også et tapas-sted som så ok ut, stor tax-free butikk og et lite lekehjørne.

Som forventet var det avgang på tid fra Gando – først en liten tur i buss over tarmac og frem til den ventende grønne ATR-72′en med navnet “Gofio” . Det er free-seating på Binter, og det var tydelig at de andre passasjerene var mer klar over dette enn oss, for de strømmet ut av bussen og frem til passasjerdøren (som er bak på ATR-72) for å komme seg først på. Der ble de møtt av en av de to flyvertinnene som slapp oss – og en annen barnefamilie på først!

Ikke bre var det free-seating på Binter, det var heller ingen setenummer på radene. Det er første gang jeg kan si jeg har lagt merke til det på moderne fly. Men, med litt rask telling av radene kom jeg frem til at jeg satt på 18C – langt bak – i god avstand fra proplellene.

Etter avgang var det tid for servering! Det er ikke lange hoppet mellom Gran Canaria og Lanzarote. Flyturen tok ca 45 minutter, men alle passasjerer fikk en liten kjekssjokolade (a’la Kvikk Lunch) og et glass vann fra smilende cabin crew, som kommuniserte med den lille engelsken de kunne. Det skal ikke mere til, egentlig. Ut av vinduene kunne vi se Gran Canaria og Fuertoventura passere under oss, før vi kom inn over sydspissen av Lanzarote og kunne se fyrtårnet Faro de Pechiguera og Playa Blanca under oss før landing.

Servering på Binter Canarias - kjekssjokolade og vann. Tekstem på sjokoladen betyr i følge Google Tr

 Vel fremme på Aeropuero de Lanzarote (ACE) – på tid! – var det bare å traske over tarmac (litt mindre forhold her enn på LPA) og hente bagasjen i den lille innenriksterminalen, hente leiebilen og kjøre avgårde. For flygninger innen kanariøyene kan lille, punktlige og grønne Binter Canarias klart anbefales.

Pin It
Posted in Flyfreak, Luftfart, Reise | Tagged , , , , , , , | 2 Comments

Flashback Friday – ikke helt politisk korrekt annonse fra British United Airlines?

Posted on March 9, 2012 by CK

Etter den litt – i våre 2012-øyne – politisk ukorrekte annonsen fra American Airlines som jeg presenterte her for noen fredager siden, kom jeg over en annen fin en – denne gang fra British United Airways fra 1969.

Annonsenteksten “The most beautiful birds in the sky” henviser riktignok først og fremst til selskapets nye Vickers VC-10 – som jo er et vakkert fly – men med bildet av flyvertinnen i front var nok ordspillet – bird er engelsk slang for en “sexually attractive woman” – ikke helt utilsiktet fra reklamebyrået til British United den gang.

God fredag!

Pin It
Posted in Flyfreak, Flyhistorie | Tagged , , , , , | Leave a comment

KONY 2012

Posted on March 9, 2012 by CK

Jeg er generelt skeptisk til ”social media” fenomener – sånne ting som dukker opp og plutselig alle skal dele, og som strømmer inn i Facebook-feeden, på Twitter og på e-mail og som alle skal mene noe om og dele.

Et slikt ”feonmen” som har dukket opp denne uken er filmen ”KONY 2012” på YouTube.

I dag har mer enn 50 millioner mennesker sett den – i går sto counteren på 26 millioner… (bare i løpet av denne dagen har mer enn 6 millioner mennesker over hele verden sett filmen).

Nå har jeg sett hele filmen – den er 30 minutter lang – og ikke bare er den en sterk historie, som (selv i sin amerikanske form) ikke kan unngå å bevege enhver som ser den (så se den gjerne på et stengt kontor eller alene hjemme i kveld – men SE DEN!), og samtidig er den et bevis på hvordan makten kan skiftes, til den lille mann som har en (for å sitere Victor Hugo) ”idea whose time has come” og hva man kan få til ved aktiv og smart bruk av sosiale så vel som tradisjonelle medier – Facebook er ikke nok, men sosiale medier kombinert med billboards, brev, telefoner, demonstrasjoner etc er en kombinasjon som slår utrolig sterkt.

Aftenposten 9. mars, 2012

Så kan man selvsagt, etter å ha sett filmen og lest en del reaksjoner på den, som denne av Mala Wang-Naveen i Aftenposten i dag, se at både filmen og kampanjen har sine mangler. Den er jo veldig amerikansk i sin fremstilling, den er kanskje enkel og løsningen til organisasjonen Invisible Children, å fjerne opprørsleseren Joseph Kony virker også noe svart-hvit. Men, dette er en konflikt som har pågått mer enn 25 år, og som veldig få kjenner til. Joseph Kony står på toppen av den internasjonale straffedomstolens liste over ettersøkte krigsforbrytere, og har stått der lenge. Hans opprørsgruppe, Herrens Motstandshær (LRA), har de siste to tiårene stått for umennenskelige overgrep, og er beryktet for sin utstrakte bruk av bortførte barnesoldater. Allikevel har dette vært en konflikt som er lagt borte og som få har engasjert seg i. Nå har Joseph Kony vært på forsiden av Norges største avis i to dager, og det snakkes om Kony i sosiale medier, så vel som de tradisjonelle mediene, over hele verden. Da har kanskje KONY2012-kampanjen klart noe – å gjøre Joseph Kony kjent over hele verden.

Om KONY2012 gjør at dette monsteret til slutt møter fru Justistia gjenstår å se, men den beviser at det er mulig å skape en oppmerksomhet over hele verden, å skape en opinion som – mer eller mindre vellykket – jobber sammen, på tvers av landegrenser og kulturer mot et felles mål.

Statsledere over hele verden bør også bite seg merke i denne kampanjen, som ble startet av én mann og hans møte med en virkelighet som var så stygg og så fjern fra hans egen virkelighet at han valgte å bruke ni år av sitt liv til å gjøre noe nasjonalstatene ikke gjorde. Sett i sammenheng med det økende presset på statsledere, som har gjort at selv Kina begynner å endre standpunkt, for å ta action i Syria og stanse overgrepene fra regimet. Mens det generelt sett er fred i verden av 2012, og de store internasjonale konfliktene er få, kommer det krav fra folkedypet, som fra KONY2012, om å bruke militær makt for å stanse overgrep mot sivilie, og fjerne statsledere som bryter menneskerettighetene. Dette kravet om at verdenssamfunnet skal bruke makt lå også bak FN-resolusjonen som autoriserte militær intervensjon i borgerkrigen i Libya. Dette er en interessant og spennende utvikling – som burde skremme vannet av verdens gjenværende diktatorer og krigsforbrytere. Inkludert Joseph Kony….

Og – bare på den halvtimen jeg har brukt på å skrive denne bloggposten har antallet som har sett KONY2012-filmen økt med rundt en million….

Posted in Sosiale medier | Tagged , , , | Leave a comment